Sykkeltur // Syk mams

Hei ♥

Mor er krøpla, men bedre. Var på sykehuset i helgen og har fått nye MR bilder og røntgen. I løpet av uken får jeg svar på alt og hva de kan gjøre. Jeg kan ikke holde på sånn her og tenk om jeg skulle fått flere barn i fremtiden, da kunne jeg risikert å bli lam under fødsel. Nok om det. I dag har jeg i hvert fall kommet meg ut på tur for første gang. Det er så deilig høstvær i dag, så vi har vært på sykketur med den fine sykkelen Adrian fikk fra Jollyroom.

Adrian elsker å sykle, og vi har vært på lang tur. Fullt kledd fra topp til tå med Polarn O. Pyret, elsker klærne derfra for de tåler alt og passer perfekt til sykkeltur med en gæren, liten gutt.

Oppgitt over mamma som står og heier. 

Under ser dere et bilde av noe som ikke burde være ute i offentligheten. Men, det er dette som er resultatet av en brukket rygg, sterke medisiner i en uke og ingen sminke. Jeg er faktisk utslitt, drittlei og ja, dere ser stemninga. Jeg skulle jo være en ærlig blogger, så kjør på. 

Etter to timer med sykling, ble Adrian sliten og måtte ha en liten pause.

På tross av en ubrukelig mamma, har vi stor kost oss. Adrian elsker sykkelen sin og jeg anbefaler den virkelig. Så stødig, god å sitte på og artige farger for en liten mann.

Sykkelen vår kan dere bestille her, og om dere har jente finnes det mange andre fine her. Alt fra Jollyroom.

Nå er vi hjemme og skal bake brød.

Ha en flott dag ♥ 

Modellbyrå // Fotografering

Hei ♥

I dag kom bildene fra Adrians photoshoot hos modellbyrået. Ser at en hvit overdel kanskje hadde vært best, men vi tar ikke dette så seriøst. Dette skal være gøy og bare det at han har blitt spurt om å være modell, er bra nok. Om han får noen jobber som kan være morsomt for han, så er vi med. Hvis ikke, lar vi være. Sånn er det med den saken.

Her kan dere få se noen av de ♥

Nå står jeg på soverommet, pillefjern meg krykker, og prøver å rive det jeg klarer av tapeten, slik at jeg kan starte grunning og male så fort jeg (forhåpentligvis) er på beina igjen.

Ha en flott dag ♥ 

Vakker Veggdekor

Hei ♥

Mor lever, dog noe redusert. Dopa ned på alt som er og plassert på sofaen. Porlaps og mest sannsynlig et lite brudd i korsryggen. Skal på Majorstua og få ordentlige svar og klare bilder til uka, så foreløpig er jeg narkoman krøpling og krysser fingrene for at dette går fort over.

Mens jeg ligger her på sofaen og syns synd på meg selv, tenkte jeg å dele et nytt funn med dere. Jeg har alltid slitt med å finne fine bilder å henge på veggen. Ikke fotografier, men bilder. Men jeg har en elsk for L`Affiche Moderne og har funnet mye fint der, særlig til barnerommet.
Syns bildene er så duse og fine, og passer veldig pent i stua. Jeg venter på siste innkjøp fra Frankrike, og tenkte å vise dere noen av de jeg har kjøpt ♥
Noen til huset, noen til rommet til Adrian.

Her er hjemmesiden, så dere kan titte selv.

Ha en flott kveld ♥

Brukket rygg

Hei ♥

Ting har blitt snudd litt på hodet her i heimen. Før helgen fikk jeg plutselig veldig vondt i ryggen. Jeg har fra før av to prolapser og bekkenløsning som ikke ble helt bra (fikk den ene prolapsen da jeg gikk gravid med Victoria, og bekkenløsning både med hun og Adrian) så jeg tenkte det bare var det som hadde en dårlig dag. Men lørdag morgen var det så ille at jeg ikke kunne reise meg, gå eller sitte. Det er den verste smerten jeg har opplevd, verre enn 18 timer i fødsel.
Jeg dro så på legevakten og etter de hadde dopet meg ned og gjort undersøkelser, men smertene ikke ble borte, ble jeg sendt på Rikshospitalet. Der trodde de jeg hadde brukket en bein i ryggen. Jeg ble så trillet inn til røntgen, men der kunne de ikke se tydlig om beinet var brukket eller ikke. De sa jeg måtte kontakte fastlege og få henvisning til full sjekk. Så da dro jeg hjem igjen og har nå ligget på sofaen i tre dager. Helt jævelig vondt og jeg blir så frustrert av å ikke kunne gjøre noe. De ville egentlig ha meg på sykehuset, men kan like så godt ligge hjemme og knaske piller som på sykehuset.
Legen konstanterte at jeg hadde fått en ny prolaps og muligens et brudd. Selv om de sa det egentlig var umulig når jeg ikke har slått meg. Så, det var den helgen. Heldigvis har Remy vært her og hjulpet med Adrian. Adrian er helt oppgitt stakkars, han forstår virkelig ikke hvorfor han ikke kan gå ut og sykle med meg. 

Så, i morgen er det legetime og håper jeg fort kan få bilder og slippe operasjon. De andre prolapsene ligger rett ved nervesystemet i korsryggen, så operasjon kan enten gjøre det helt bra eller så kan jeg bli lam. Trokke det! Så da får jeg bare vente og se. I mellomtiden får jeg nok psykiske problemer, for jeg holder på å klikke her jeg ligger!

Kommer sterkere tilbake i morgen. Foreløpig ligger jeg her og ser dette…..tredje dagen på rad….

Håper dere har hatt en flott helg ♥ 

Den perfekte husmor?

Hei ♥

Som blogger vet jeg at de fleste kanskje femstår noe mer perfekte enn de eeegentlig er. I bloggverden kan det stå: «Koselig morgen med lille gullet mitt. Uthvilte og glade, spaserte vi til trikken med god tid. Plukke blomster rakk vi også!» Disse idylliske morgenen med nybakt brød og god tid, det må være forebeholdt hjemmeværende mødre, for sånn er det ikke her. Jeg står opp klokken fem, fortsatt i ørska og stabler meg på beina mens jeg prøver å kle på meg i mørket, for ikke å vekke Adrian før han må opp. Så må jeg kle på han i halvsøvne, pusse tenner på begge og smøre et knekkebrød han får med seg i farta. Sminke ligger i veska med hårstrikker og spenner, så alt som skjer før bussen er halvveis til Drøbak, burde ikke dokumenteres. Jeg ser ut som jeg kommer rett fra «The walking dead» og Adrian har den verste sovesveisen og knekkebrødsmuler overalt. 

Og jeg sier for eksempel IKKE at: I dag tenkte jeg og Adrian at vi skulle bake eplekake, så da jeg endelig klarte å få den trasse rassen av trikken, som hylte hele veien til butikken fordi han ikke fikk trykke på «åpne» knappen, så gikk vi til butikken for å handle det vi trengte til eplene vi har plukket. Der kom freden, i tre minutter, før han begynte å «jobbe» som han kaller det og omorganiserte hele Kiwi. Når jeg da avbryter arbeidet, blir det et lite helvete og når vi endelig er på vei hjem, blir han sliten i bakkene. Jeg må da bære han, bæreposer og vått tøy fra barnehagen. Den Louis Vuitton veska mi henger ikke så grasiøst på skulderen da, nei! Når vi endelig har krabbet opp de siste trappetrinne inn til leiligheten, svette og jævelige, får vi slengt posen på benken. Vasking av hendene blir til bading i vasken og når Adrian skal hjelpe til å bake, ligger det halve eggeskall i deigen og eplene ligger i småbiter over hele kjøkkenet. En time med baking, rot og helvete senere, står kaka klar. 
Sammendraget av dette, vil på bloggen bli: «Jeg og Adrian har kost oss etter barnehagen og bakt eplekake med selvplukkede epler. Hygge» 

Og når jeg endelig får Adrian i seng, etter en lang og slitsom dag, og innser at mine nye grep i leiligheten må dokumenteres på bloggen, må dere ikke tro at det er rett-fra-virkeligheten bilder! Altså, det bor et barn her med en ekstrem mengde eneri. Hvis noen av dere andre med hånden på hjertet kan si at dere alltid har det ryddig, så burde dere få en pris, for her ser det faen ikke ut. Rent er det alltid, men rot (leker) er det overalt, samt resten av det Adrian vil kaste rundt. Det er alltid ryddig her en gang i døgnet, men det er bare mellom Adrian og min leggetid. Foruten de timene der, så er det el kaos her.

Så, nei, stua vår er ikke alltid slik den ser ut på bildene jeg legger ut. Upsi.
Det som står som: «Nå er jeg ferdig å male og slik ble det», kommer etter et slit av rydding, vasking og det innbærer alltid at Adrian er lagt eller meget opptatt med noe annet.
Så nei, her er det ikke bare å komme. Ordene «uanmeldt» og «besøk» i samme setning, det brukes aldri her. Her skal det planlegges, gjerne to dager i forveien. 

Og disse avslutningene jeg ofte har, som at jeg skal vaske litt klær ol. Vel, det er ikke noe jeg gjør fordi det er en del av mine hyggelige rutiner. Neida. Det er fordi skittentøyskurven min nå har blitt byttet ut så mange ganger i en større, at den nesten er som et eget møbel. Når den da tar over soverommet i høyden, særlig pga sengetøy og barnehageklær, da må det gjøres. Og tro meg, dette gjør jeg hver dag, men monsteret blir ikke mindre. 

Og jeg elsker å være mamma, på fjerde forsøket kunne jeg ikke vært mer takknemlig. Jeg elsker barnet mitt og elsker å være mamma. MEN, det betyr ikke at jeg ikke sitter og teller til hundretusen inni meg mens jeg biter tennene sammen noen ganger (veldig ofte) Bloggsenting: «Jeg elsker livet alene med sønnen min. Vi bare koser oss og har en fantastisk hverdag» Well, bitches, det er ikke alltid så rosenrødt. Det bor en liten satan inni et hvert barn, og her kan den ofte være ganske så fremtredende. Jeg har tegninger på nymalte vegger, sminke til flere tusen med kloremerker og ellers smurt over forskjellige møbler, oppklippet sengetøy som koster veldig mye, oppklippede klær, legokloss-arr under føttene, melk og andre drikkevarer på alle puter, som da konstant er i vaskemaskinen, og generelt, et konstant mas. For denne lille mannen tror at jeg er på jorda for å være hans hushjelp, barnevakt, kokk, sing- and songwriter og ekstremt kreativ. Vel, det er jo slik det er å være forelder, men jeg tror ikke han skjønner at jeg også eksisterer for min egen del. Det optimale for lille Adrian hadde vært om jeg bare snakket når han følte jeg kunne bidra, at jeg ryddet alle leker, at jeg ikke tvang han til å spise grønnsaker, at jeg sang firehundretusen sanger hver kveld, at jeg alltid fant på nye leker (og kjøpte nye leker) og at jeg gjerne ville ut og leke midt på natta. Samt pjuske han i søvn hver kveld. Beklager lille mann, da hadde det klikka for meg. MAMMA LIKER IKKE Å LEKE MED BILER I FIRE TIMER! Men, jeg biter det i meg, og utrolig hvor mange lastebiler jeg har kjørt rundt på gulvet her. Og hvor mange ganger jeg synger den samme sangen på natta eller smiler mens han for tolvte gang prøver å få foten i skoen mens han fokuserer på noe helt annet.

Så, konklusjonen er at vi har det veldig bra, men hverdagen som perfekt husmor, har jeg nok failet. Hadde livet bare vært som det er i bloggverden, dere.  Men, vi har et lykkelig barn og det er det viktigste. Så lenge ingen kommer innom midt i uka, klarer vi å holde skalkesjulet vårt!

Ork & Helg

Hei ♥

Da var helgen over og tilbake til hverdag, og ikke minst høst. Helgen har gått med til bursdagsfeiring. Her i familien er nemlig ikke folk så flinke på planlegging. Lillesøster og niese hadde bursdag i går og i morgen har lillebror bursdag. Dyrt! Vi har også startet både julegave- og vinterklærshopping. Kommer med dette senere.

Adrian storkoste seg i bursdag, selv med brennkopper, stakkars.

Nå er som sagt hverdag ankommet og jeg kjenner det blir tyngre og tyngre med denne pendlingen. Regn, mørke, mer å kle på på morgenene og da tidligere opp. Men, timing redder alt, så en time tidligere i seng og en time tidligere opp for å få hele dagen til å gå rundt uten at det bare blir mas, styr, kjefting og løping. Planlegging er alfa omega. Mat klart på kvelden, klær lagt frem, skift pakket og alt pakket ned til jobb. På morgenene er det bare å gå fra stasjon til stasjon og så ut av døren. Da holder alle humøret på topp og Adrian føler ikke at det bare blir stress.

Nå er det klesvask, riving av tapet på soverommet og omorganisering i kjøkkenskap. Har nemlig også kjøpt nye kopper. Har lett såå lenge etter fine kopper, og nå fant jeg endelig noen jeg elsker ♥ Tune, tjukke kopper med dypt mønster.

Ha en super kveld i regn og mørke. Egentlig veldig koselig ♥ 

Arvegods

Hei ♥

De fleste av oss får gjennom årene en viss form for selvinnsikt. Derfor, vet man også hva man vil at barna skal ta etter oss og hva de helst kan skippe.
I dag var Adrian noe rabiat, så da slo tanken meg angående hva jeg egentlig vil at Adrian skal arve fra meg.

Jeg var visst en utspekulert liten jente, rampete og grensetester. Upsi, den delen ser jeg går igjen. Kan ikke skylde på Remy her, for han satt i et hjørne for seg selv i sandkassa og lagde så og si ingen lyder. Men, jeg var ikke slem, bare rampete. Og det, det er viktig for meg. Jeg vil gjerne at Adrian skal arve empati og sympati fra meg. Særlig med tanke på dyr, barn, gamle mennesker, vel, generelt alt og alle. Det verste jeg vet er barnemishandling og dyremishandling og det er viktig for meg at Adrian får samme syn på slike ting. Kanskje i noe mindre grad enn meg, for når jeg først hører slike historier, glemmer jeg de aldri. 

Tålmodighet føler jeg at noen glemte å gi meg da personlighet skulle deles ut. Jeg har blitt mye mer tålmodig etter jeg fikk barn, men på alle andre områder enn barneoppdragelse, vil jeg gjerne at ting skjer med en gang jeg får ideen og jeg orker ikke langvarige prosjekter uten fremgang. Merker jeg blir sint bare jeg skriver dette. Så, ja, tålmodighet håper jeg han får litt mer av enn meg, for det kan han trenge.

Jeg er også litt sta. Og har et snev av temparement. Men i de tilfellene jeg er sta, er når jeg vet at jeg har rett (som regel. I forbindelse med familiekrangler er lista litt lavere) Men, hvem gir seg når de vet de har rett?!! Og her kommer også denne aggresjonen inn. Hvorfor står den personen jeg snakker med og er sta, når de tar feil?! Her snakker jeg om fakta tilfeller. Da står jeg på mitt, og ikke til noen gir seg, men til de faktisk skjønner at de tar feil. Rett skal være rett. Huff, jeg høres jo virkelig usjarmerende ut…hm..men dette kan i hvert fall Adrian få litt mindre av. Jeg syns det er fint å være litt sta, tro på det du mener, men choose your battles, man trenger ikke ta opp hver kamp. Note to self.

Humor er viktig. Jeg håper Adrian blir morsom! Jeg ser på meg selv som rasende festlig, men Remy mener otherwise og tror han har de artige genene. Fint at han ikke får delta på denne bloggen!
Jeg og Adrian ler oss i hvert fall gløgg sammen, så det finnes en connection der. 

Jeg håper også at Adrian arver arbeidsmoralen min. Litt forkjølet er ikke å være syk, gå på jobb! (sier jeg som er 50% sykemeldt…meeen, jeg har operert hånda, før det hadde jeg bare to fraværsdager på 11 år) Dette er noe jeg ser på som et viktig karaktertrekk.

Frekkheten min er kanskje noe i øverste laget av hva som er sosialt akseptert. Fint om Adrian kan tone ned det litt. Ikke alle som setter like stor pris på at noen er høyldt direkte….

Så, da gjenstår det bare å vente og se hva denne lille mannen blir til ♥

Hva vil dere at barna deres skal arve – og hva mener dere de kan klare seg uten?

Vondt i hjertet // Soverom

Hei ♥

I går tok jeg opp «Sigrid blir mamma» og satt på opptaket nå. Jeg fikk et stort sjokk da legen som utførte ultralyd på henne, Peter Molnar, var samme lege som fortalte meg at babyen i magen min var død. Åå, dette var ekkelt. Det er på en måte et menneske jeg aldri ville se igjen, på grunn av den nyheten han ga meg sist, så dette var veldig merkelig. Jeg tror jo alt er tegn, så nå lurer jeg på hva dette kan være tegn på? 

Jeg har jo tenkt mye på dette å få flere barn, som jeg skrev her om dagen, men når jeg så han nå, tenkte jeg at kanskje dette er et tegn på at jeg ikke burde det. Jeg kan risikere å miste igjen. Jeg kan risikere å ligge og sveve mellom liv og død, igjen.

Nei, dette vil jeg ikke tenke på mer, var bare så utrolig merkelig å se han igjen.

Jeg skulle egentlig fortelle dere om mitt nye prosjekt, men datt litt ut av dette. Vel, tilbake til bloggverden. Nytt prosjekt, soverommet mitt. Faens styr. Tapeten må nok rives og det virker tilogmed som det er tapet i taket, eller et tynt, tynt lag som må vekk. Ser egentlig helt ok ut alle veggene og taket, men ser man nærme (slik som jeg alltid gjør) kan det irritere at det er bittesmå bobler i veggene.
Fargene er funnet frem. Har en «serie» jeg har satt sammen og elsker, så plukker fra den til alle rom.

Grå/lilla/brunt/tåke/dus- blanding. Love it. Særlig til store hvite dører, og store hvite vinduskarmer ♥

Nå skal jeg skjære i tapeten og se om jeg kan komme unna med en tapetdekker og litt lim, men blir det ikke perfekt, er det ikke verdt å gjøre det først og så fikse senere. Vil ha alt perfekt når jeg først skal fikse alt her. Dette er tross alt en investering!

Ha en fin kveld og vi får alle sette pris på det vi har ♥

Dødfødsel

Hei ♥

Nå har det blitt mye oppstyr rundt hun bloggeren som hadde en dødfødsel. Det er så tungt å lese og jeg får så vondt av dem, jeg vet så godt hvordan den skuffelsen og sorgen er. Det er da jeg setter ekstra stor pris på det jeg har og da jeg tenker ekstra mye på hun vi har i himmelen. Slike ting skal ikke skje, men etter vi opplevde dette, har jeg skjønt at det skjer med fler av oss. Man får litt angst mot det å få barn. Neste gang jeg eventuelt blir gravid, blir det min femte graviditet! Fire graviditeter har jeg bak meg, men bare ett barn, det gjør at man føler oddsen går litt imot en. Jeg har i det siste tenkt mye på at jeg vil ha ett barn til, Adrian skal få søsken, men samtidig er jeg redd. Det som skjedde med oss, kan fint skje igjen, og ingen kan garantere det motsatte. Streng oppfølging hjelper, men det kan ikke forhindre det fullt og helt. Men, nå vet jeg også at det går, det har gått, selv om det nesten gikk galt med Adrian også, så da må man bare prøve igjen. Jeg vet hva jeg kan gå til, jeg vet hva det verste utfallet blir, og verre enn det har vært kan det ikke bli. 

I forbindelse med at jeg gjerne vil at Adrian skal få søsken, så skal jeg i et møte på Rikshospitalet i forkant. Jeg skal ikke føde på Fredrikstad igjen, og har avtalt med Riksen. Jeg trenger en plan. Noe å forholde meg til. Med to spontanabborter, en dødfødsel og et hastekeisersnitt som nesten gikk galt, vil jeg gjerne forebygge på alle mulige måter jeg selv kan og tror det vil bli mye mer betryggende neste gang jeg skal få barn. Dette er jo ikke snakk om at jeg skal ha barn igjen nå, men jeg vil at den dag snart skal komme, og da må jeg vite at noen hjelper og jeg føler meg veldig mye tryggere med flinke overleger som passer på meg.

Tankene mine går til de stakkars foreldrene som sitter igjen etter tapet av barnet deres, jeg ønsker dere alt det beste, og jeg holder ekstra godt rundt han lille mannen jeg har vært så heldig å endelig få ♥

Ha en flott kveld, alle sammen ♥

Photoshoot

Hei ♥

I dag har Adrian vært på photoshoot her i Oslo. Han ble nemlig invitert på casting hos et modellbyrå. Hvilket, kommer senere. Nå er han registrert og han har blitt tatt bilder av. Adrian syns dette var rasende festlig og hoppet og danset foran kamera. Jeg syns dette var utrolig spennende å få delta på og veldig hyggelig for en mamma å få en slik forespørsel. De mente det ville være stor interesse for han, selv om han er litt liten. Vi får vente og se, men moro uansett. Jeg vet ikke helt hva jeg ville akseptert av eventuelle tilbud, siden han er så liten og ikke kan si alt han mener selv eller konsekvenser av valg, men så lenge han syns det er gøy og det er profesjonnele opplegg, da har jeg ingenting i mot det.
Først ble det litt pinlig. Vi kom inn på de store kontorene med alle disse menneskene som så ut som en blanding av giraffer og noe som ikke har fått mat, og inn kom vi. Jeg, rett fra jobb og hadde løpt opp seks etasjer med Adrian på armen. Dere kan jo se det for dere. Noe varm, luktende av kylling, håret i en nazi knute og joggesko. De så på meg litt sånn «Oj, da. Tror du at du skal være modell?» No, bitch, det miniatyrmennesket jeg har vasket og tatt med meg, det er han som skal hit! Men Adrian reddet meg fra situasjonen ved å si «Se på han, mamma», mens han penkte på en av jentene der.

Bildene fra shooten kommer om en ukes tid. De er ikke så veldig spennende, men skal brukes til hans portofolie, så da får dere se de.

Nå skal lille foto-bølla legges. Tror han fortsatt er litt høy på seg selv. 

Lille gutten min ♥

I morgen er det kjøretime…føler dette tar så lang tid. En kjøretime i uka, i hva da, hundre år? Blir jo aldri ferdig. Kjøretime nummer fire er i morgen. Deretter skal jeg ha lappen før det kommer snø! 

Ha en flott kveld ♥