Jeg blir sprø

Hei ♥
(Dette innlegget er ikke for supermammaer, eller bloggere som lager makroner og har seksti barn, som sitter som tente lys og elsker hverdagen sin)

Noen ganger tror jeg barn er plassert hos foreldre av ansatte på galehus, for at de enkelt skal få pasienter. For noen barn kan gjøre folk gærne. Jeg har en sånn. Lucky me. Før jeg fikk Adrian, når jeg satt der med to spontanaborter og en dødfødsel, kunne jeg drept folk som klagde over barna sine. Jeg tenkte bare «hold kjeft, din utakknemlige h*** og vær glad du har barn»
Weeeeell, that moment has passed. Jeg er takknemlig hver dag for at jeg endelig fikk barnet mitt, og et friskt barn, ikke minst. Men, dette er ikke en engel kledd ut som en liten gutt. Dette er Franco, som har returnert fra de døde for å se hvor mye som skal til før jeg klikker.

Jeg ville aldri ha valgt annerledes om jeg kunne, jeg elsker å være mamma og elsker barnet mitt. Sånn, da var det sagt. Men, ja, det er et men. Livet er søren meg ikke en dans på roser her i gården. Trassalder? Jeg skal gi deg trassalder, jeg!! I dag fikk jeg en monstertruck i øyet, og det var min feil, for jeg stod i veien for den usynlige luftbanen. Deretter satt dette lille monsteret og skrek meg inn i øret, for han var sint for at jeg lukket døren når det var han som skulle lukke døren. Jammen, for helvete da, vi kan ikke stå i gangen i fire dager og vente på at noen skal slutte å fikle med teppet og lukke døren!
Når det omsider roet seg, fikk bankbrikken min kjørt seg (den var ingrediens i en kake Adrian bakte. De øvrige ingrediensene var forsåvidt lipgloss og pudder) så nå er den så usynkronisert som den kan få blitt. Beklager, blir ikke noe lån betalt denne måneden.
Hyl har forøvrig vært en rød tråd gjennom hele dagen, og jeg har plutselig fått en gnagende hodepine som ble ekstra forsterket da hyl ble kombinert med å rive ned alle de nyvaskede, nybrettede klærne jeg hadde stablet så fint i skapet.

Vi var ett hyl unna at jeg ble aleneboer, med en miniatyrmann på verandaen. Når skal jeg få igjen for at jeg har vært konsekvent og streng hele veien?!! Når skal han skille seg ut fra de barna som styrer hele husholdningen hjemme? Virker nesten som dette ikke er verdt. Kanskje jeg bare burde gi etter på alt, for hittil har det blitt lite respons på konsekvent og sta mamma.
Kjenner en ørliten misunnelse på de jentemammaer (vet det ikke gjelder alle) som kan lure barna til å perle i noen timer, eller tegne. Her blir tegnearkene smeltet inn i bordet og stolene, og så plutselig er hele stua et stort tegneark. Og perlene blir lagt på utspekulerte steder, slik at jeg skal tråkke de langt inn i beinet når jeg fomler rundt her klokken halv seks om morgenen. 

Heldigvis har disse galehusene lagt inn en timer i disse monstrene, som gjør at de må legges etter hvert. Så, jeg er på randen til galskap, men sengetid klokken syv reddet oss begge på hegnende håret.

Så, jadda. Man ser snart ikke at jeg har farget håret brunt, for jeg stresser så mye at jeg sikkert mister alt håret til slutt uansett.
Jeg vet at andre, som kanskje har tre-fire barn, ikke syns jeg har så jævla mye å klage over. Ok, jeg ser den. Men, jeg utfordrer dere. Step into my crib, bo her et døgn med mr turbo, så skal vi se hvem som savner de fire barna sine. 

Men, for at dere ikke skal tro at jeg har laget en monster, så må jeg få med at han er utrolig morsom, snill, empatisk og sympatisk, (det er mye lettere å komme på disse sidene nå når han sover) og vi har det utrolig artig sammen store deler av tiden. 

Han er jo snasket mitt ♥

Meen…….

Ha en flott kveld, alle dere flinke mammaer, og alle dere andre, som sikkert gikk og steriliserte dere etter dette innlegget ♥

Ny Hårfarge // Veldig forandret

Hei igjen ♥

Hjemme fra jobb og her er min nye hårfarge, som lovet. Jeg har tre forskjellige farger i håret nå. Mørkt, mørkt innerst, litt lysere i front og noen tupper, og en dus mellomfarge midt i. Jeg syns det var så fint med noe helt annerledes, og håret ser mye sunnere ut som brunt.
Mitt blonde (gule) hår, trakk til seg alt av forurensing og slikt, så det hadde et jevnt gulskjær. Selv om sommeren hjelper ved å gi det mer hvit-preg, hjelper det lite når det er sommer 14 dager i året her!

Så, slik er jeg nå.

¤ Brown girl in the ring, la, la, la, la la ¤

Klippet ikke noe av lengden, siden det ser sunnere ut når det er brunt, men ser det må klippes litt, ja.

Her har jeg tatt bilde med blitzen på Nikon, så da skinner det og ser litt sterkere ut i fargene enn det egentlig er.

Litt redusert etter jobb, så beklager at jeg ikke ser så jævla fresh ut. Men, da fikk dere i hvert fall sett fargen.

Hva syns dere? 

Smak // Forandring fryder

Hei søtinger ♥

Jeg vet, er fraværende. Vært så mye med jobb og snasket, så bloggen faller litt utenom. Det er kjipt, men hadde jeg vært hjemmeværende med et barn som likte å sitte og perle i flere timer, hadde ting vært litt enklere.

Hverdagen flyr avgårde og jeg merker det er styr med pendling, snø og trasse barn. Ja, jeg vet, dere driter i om ungen min er trass, men må få klage litt da. Og bruke det som unnskyldning.

Nå er jeg faktisk på jobb og planlegger varemesse jeg skal på med sjefen min i februar. Smak-messen i Lillestrøm 5.februar. Det blir gøy. Ny inspirasjon, handling og ideer. Tror det blir veldig spennende. NIL er med og samarbeider i år, så masse fantastisk interiør å se på.

Inspirasjonsbilder fra hjemmesiden:

Mye lekkert og annerledes.

Dette blir nok gøy!

Og, vet dere hva? Dere vet jo at jeg er meget utålmodig og vil ha alt gjort med en gang. Så, i går fant jeg ut (mens jeg satt i kø i Oslo) at jeg vil farge håret mitt brunt. Ja, det fant jeg jammen ut. Så da fikk jeg time hos en fantastisk flink frisør på Adam & Eva i Oslo, og nå er jeg mørk! Veldig uvant, men når man har lyst hår, kommer man ikke unna med så mye. At man har barn som bruker det som tau når han klatrer, eller river av store dotter når han faller, eller det faktum at det må alltid være nyvasket for å se så nogenlunde ut. Ja, alt dette gjør at valget ble lettere. Nå ser plutselig håret så sunt ut. Ingen ser at det burde vært klippet for fire år siden. Upsi. Legger ut bilder når jeg kommer hjem, så dere kan bedømme selv.

Dog, det er uansett for sent å snu. Men jeg er veldig fornøyd og veldig blakk, men who cares, håret mitt skinner, og ikek fordi det er fett og full av matolje fra jobb!

Kommer straks tilbake ♥

Vel overstått

God kveld, folkens ♥

Feiringen av Adrian er vel gjennomført. Vi har ikke hatt et selskap enda, men det kommer. Storfornøyd gutt som er klar for smokkeslutt, bleieslutt og andre viktige avgjørelser. Han er 3 år, og voksen, sånn er det visst med den saken.

Og han er forøvrig ikke tålmodig nok til å bli tatt bilde av lenger. Han skulle lekesloss, så dette ble tatt mens grimasene klargjøres og han er klar for å ta mamma.

Dagene flyr. Trassen kom som en gledelig gave på sengen da han fylte to (så er vel toårstrassen, treårstrassen og vel, når stopper det?) og den ser ikke ut til å gå noe sted. Jeg blir stadig irettesatt når jeg prater og mine regler er av null interesse for Adrian, store deler av tiden. Tålmodighet (som jeg tidligere har nevnt at er ikke-eksiterende hos meg) blir stadig satt på prøve, men jeg puster og biter ting i meg støtt og stadig. Ingen har vel eeeegentlig noen gang sagt at små gutter er fortryllende vesner som sitter og perler i en krok, så jeg kan ikke klage nå!

Men, vi storkoser oss mesteparten av tiden og jeg ville aldri i verden ha byttet ut det å være mamma for lille Adrianen min ♥

Mye spennende i vente her nå, må bare vaske noen klær, kaste noen små legoting og sove litt først ♥ 

3 år // Bildedryss

Hei ♥

I morgen er Adrian 3 år, og hans storesøster hadde vært 4. Tenk det! Jeg er 24 år, og plutselig er lille gutten min halvveis til skolealder. Tiden flyr, men samtidig kan jeg ikke huske hvordan hverdagen var uten Adrian. Jeg føler jeg alltid har hatt barn, selv om det bare har vært de siste årene. Han har vært med på mye, reising og flytting (to ganger faktisk, kjøpt to nye leiligheter etter han ble født) og mer artig skal det bli fremover!

Adrian har utviklet seg som bare det. Han snakker som en foss, klarer det meste selv og har fått den personligheten. Trassen har vært fremtredende den siste tiden og holder på å få fnatt til tider, men får bare håpe det er forbigående (og ikke som min lillesøster, som tydeligvis var i trassalderen til hun var 14. Mamma sa alltid «Ja, det er jo treårstrassen», «Ja, det er jo den tolvårstrassen» når hun snakket om henne) Det skal ikke skje med Adrian. Dette skal vare så kort så mulig, for resultatet av å være streng og konsekvent, skal ikke være en unge som er lik som de barna som får gjøre hva de vil. Yes? Det er lov å håpe.

Men, lillegutten min er 3 år. 3 år har vi vært i gjennom.

Han startet som en bitteliten gutt. 2475 veiden han, født 6 dager før termin. Det holdt på å gå galt under fødsel, for han hadde navlestrengen 3 ganger rundt halsen, så han ble tatt med hastekeisersnitt. Men, det gikk fint og etter 4 dager på sykehuset, fikk vi ta med lille knøttet hjem.

Første bildet av snasket.

Han gikk 6 uker uten navn. Vi ble ikke enige! Jeg ville han skulle hete Liam og Remy ville han skulle hete Henry. Så, da ble det Adrian. Da han var 6 måneder, ble han døpt…..

(Fortsatt ikke helt tilbake i before kroppen, hu mor, men sånn blir det. Reddet jo det hele ved å pakke inn flesket i en hvit cardigan. Jeez.)

….og uken etter, dro vi til Los Angeles (var der en gang når jeg var gravid med han også, så andre turen hans til LA)
Gikk overaskende bra å fly i 18 timer med han. Tror ikke det hadde vært like greit nå!

Adrian på flyet til Los Angeles.

♥ 

…og flere reiser har det blitt. Både Ungarn….

…og Tyrkia….

Og mye farting i Norge og Norden.

Han utviklet seg fort og lærte seg både å spise selv….

…rote….

….og rydde….

Og han elsker å være ute. Helt fra han var bebis, og nektet å sove innendørs. Han vil leke ute om det er snøstorm eller sommer.

Han er morsom, sta, egen, snil, empatisk, sympatisk, smart og min lille 3 åring ♥

Mamma elsker deg (vet han ikke leser dette, men rett skal være rett) ♥

 

Hverdagen med barn: Del 3

Hei ♥

Bloggen hang seg opp midt i min årskavalkade her om dagen, så da ble jeg så irritert at jeg dropper hele greia. Dere har vært trofaste lesere gjennom hele året, pluss noen nye, men 2013 var ikke sååå veldig spennende. Få spennende opplevelser, annet enn at vi flyttet til Oslo, jeg brakk ryggen, sykemeldt og ingen ferier. Så, jeg har bestemt meg for å gå videre fra det gamle og starte på nytt med 2014.

Jeg tenkte å starte denne måneden ved å vise dere som har fulgt oss fra starten, hva jeg har klart å lage ut av Adrian. Han blir 3 år på mandag, tenk det! Føler han nettopp ble født, men det er jeg tydeligvis alene om, for i følge han selv er han voksen, og han sier så utrolig mye rart.

Adrian mener han er sjefen, han er voksen og jeg er slaven hans. Jeg har skrevet ned litt samtaler vi har hatt i det siste, for vise hva denne mannen har funnet ut for seg selv. Tro meg, jeg har vært streng mamma, men foreløpig er resultatet det samme som de barna som gjør hva faen de vil:

Jeg er veldig nøye med «takk», «takk for maten», «vær så snill» etc. Dette vet Adrian, men han har begynt å gi fullstendig faen.Det går i «…gi meg den..» og slikt. Så sier jeg «hva sier man?» Og med samme morske toneleiet, legger han til «vær så snill». Han forstår ikke helt poenget. Det hjelper ikke å legge til det på slutten når du snakker som en 70-åring med kols og gir meg drapsblikk. 

Jeg: «Har du hatt en fin dag i barnehagen, Adrian?»

Adrian: «Mamma, jeg er litt opptatt, vi tar det senere. Gå og hent melk du, kompis»

Altså, hvor skal man begynne?! Du er for opptatt til å konversere med mammaen din, «vær så snill» er ikke nevnt engang, og når ble jeg din kompis? Dette er ikke en studenthybel, lille venn.

 

Adrian: «Mamma, bær meg!!»

Jeg: «Adrian, jeg har masse å bære på og du klarer å gå opp trappene selv, og man spør ikke på den måten»

Adrian: «Vær så snill, ikke vær lat, jeg er bare liten. Det går bra»

Lat?! Vi bor i femte etasje, uten heis. Jeg bærer fire bæreposer, en veske, sekken din, dressen din og ett par våte vintersko.
 

 
(Jeg ble vekket klokken fire en dag. Adrian var lys våken, jeg var nesten død, og det syntes tydeligvis!)

Adrian: «Oj, mamma, du ser ikke så fin ut.»

Jeg: «Takk, Adrian. Det er fordi mamma er trøtt, har håret til alle kanter og ikke sminke»

Adrian: «Kanskje bedre med litt sminke, mamma?»

Ja, visst faen er det bedre! Er også bedre for fjeset å få sovet mer enn fem timer, skal jeg si deg! 

 

(Vi var på butikken og så klikket Adrian fordi han ikke fikk sjokolade. På en mandag. Han la seg ned og begynte å trasse.)

Jeg: «Nå holder det. Skal vi bare dra og så blir det ikke middag?»

Adrian: «Nei, det skal vi aldeles ikke. Du kan gå, jeg skal ha sjokolade»

Aldeles? Når lærte du deg det ordet? Og tydeligvis er det samme hva jeg bestemmer at skal skje, for han klarer seg visst helt fint alene. Resultatet ble at han tok seg sammen, men det tok sin tid.
 

Ja, dette er et knippe av hva min lille mann kommer det. Han er ganske festlig, men utrolig hvor sta og meningssterk dette lille vesenet har blitt. Han har hatt 3 år på seg, og brukt tiden godt. Tror han sakte men sikkert skriver over leiligheten og bilen på seg, og hiver meg ut.
Men, på tross av alt dette, er han veldig snill, empatisk og sympatisk og veeeldig glad i mammaen sin ♥ 

Bølla mi ♥

Krysser fingrene for flere blogg-mamma-barn som ikke passer picture perfect livsstilen til bloggere….anybody?

Ha en flott kveld ♥ 

Godt nyttår

Hei ♥

Som mange av dere sikkert så på Facebook, tilbragte jeg og Adrian nyttårsaften på Norefjell på hytta til søsteren min, med en søster til, menn og barn.

Veldig vellykket, og endelig litt snø å leke med for Adrian.

Jeg lagde også kalkun for første gang, og den ble meget vellykket. Det mindre artige var at vi ble stående med middagslaging i fem timer, og middagen ble spist på ti minutter fordi noen små hadde klikketime. Yes, Adrian var innvolvert. Han tror at han kan knekke meg psykisk ved å mase om samme ting ti tusen ganger, for han tror (vet) at jeg blir smågal av å si nei og forklare grunnen hundre ganger. Han ville knuse pepperkakehuset (hvorfor i helvete nevnte vi i det hele tatt det før det var aktuelt å gjøre det!??) så det fikk jeg høylydt nevnt inn i ørekanalen under hele middagen. Og ikke faen om han skulle spise kalkun, den fuglen var ikke god! Og ikke potetene heller. Utakknemlige lille…..

Sååå, etter en krig, hive i seg middag og rydde av, fikk barna sin vilje og knuste til seg et sukkerkick som satt en fin topp på kvelden.

…og her tok ting en wrong turn, så da måtte det gripes inn.

Vi er vel hjemme, tilbake på jobb og barnehage og nå er det bestilling av New York tur til våren som står i fokus. Må alltid ha noe å se frem til! Da går det enklere å stå opp før sola i det hele tatt har vurdert å våkne og fuglene roper at vi skal holde kjeft.

Driver med en samling av året som har gått, så det kommer straks (mulig i morgen) på bloggen ♥