Borderi på Dåpskjolen

Hei igjen

Ok, jeg har kanskje ikke gått husmorskolen, og er ingen mester i broderier. Men, jeg har lenge villet brodere Adrians navn, fødselsdato og dåpsdato på dåpskjolen hans. Forhåpentligvis får han søsken en gang, og da vil jeg at alle skal bruke samme kjole og ha de samme detaljene brodert på kjolen.
Jeg kunne selvfølgelig fått mormor til å gjøre dette, så det ble perfekt, men litt av gleden er å gjøre det selv. 

På det første bildet under, er det bare grovstingene, og alle trådene skinner igjen fra baksiden. Men etter èn runde til med sting og klippede tråder (og kjolen liggende rett, uten folder, så skriften er rett) syns jeg det ble fint. Eller det ble navnet.

Lille kjolen. Håper den blir brukt igjen ♥

Nå fortsetter syk-mamma maratonet. Juhu! 

Hverdagen // Hiv og Hoi

Hei ♥

Jeg måtte dra hjem fra jobb i dag. Influensa fra helvete og da vil man helst bare hjem og sove. Men, når du er single parent, må det en liten mann med hjem også. Det gjør at det å være syk blir hundre ganger verre. Man har ingen til å avbelaste seg og Adrian bryr seg jo fint lite om mammaen er syk. Det eneste han sier er «jeg kjeder meg» og «ikke lukk øynene» Takk for omtanken, du.

Hverdagene våre er til vanlig ganske hektiske, og jeg føler aldri vi har nok tid til noen ting. Jeg står opp 05:15, morgenstell, påkledning, vekker Adrian kl 06:00 og samme med han. Så rett i barnehage. Der settes Adrian ved frokostbordet, jeg kjører videre til jobb og henter han igjen 9 timer senere. I seg selv er det ikke bra. Han er der 1 time mindre enn makstid, og jeg føler egentlig man ikke skal få barn hvis man aldri har tid til dem. En mager trøst er at barnehager i Tyskland er døgnåpne, så noen barn sover faktisk der. Det, ja det, forstår jeg ikke. Men, tilbake til oss. Adrian trives så godt i barnehagen og vil gjerne leke ferdig når jeg henter han. Det gir en bekreftelse på at det går fint og det er grunnen til at jeg har beholdt barnehagen i Drøbak og kan jobbe så mye som jeg gjør.

Når vi endelig kommer oss avgårde, må vi innom butikken (fordi jeg ikke klarer ukeshandling. Vil aldri ha de tingene jeg kjøper når dagen først kommer) og tasser inn døren litt over 17:00. Da er det rett til middagslaging og vask av den lille sigøyneren jeg har hentet. Men i og med at vi har så få timer, er middagstiden hellig her. Ingen tv, ingen telefon og bare snakke om dagen og eventuelle problemer. Det er en viktig halvtime og jeg vet Adrian setter pris på det.

Mens han da leker og gjør sitt, er det rydding etter middag (det må han hjelpe til med først), klesvask (minst èn maskin), betaling av regninger og planlegge neste dag. Klær legges fram, skift til barnehagen pakkes og ukesplanen settes opp.

Vi er avhengige av et lite ukesskjema for å ha orden. Gjøremål og mine egne delmål for dagen. Jeg må sette av en time til husarbeid og slikt, og med en oversikt, er det mye enklere å få klemt det inn. Når man først setter opp en timesoversikt fra man kommer hjem til leggetid, ser man at det er noen timer til rådighet hvor man får gjort en del.

Men, resultatet blir jo at man blir sliten og syk. Jeg vet jeg jobber litt for mye, men jeg er avhengig av det som eneforsørger, og jeg er veldig glad i jobben min. Samtidig føler jeg at Adrian får alt han trenger fra meg, for om jeg er sliten, skal ikke det påvirke han. Man kan gråte av frustrasjon på kvelden, men barna skal ikke føle på seg at de har skyld i det. Man tar på seg en viktig jobb når man får barn og man må jo prøve å fullføre etter beste evne.

Så, vi er her. Vi har gode og dårlige dager. Jeg har dager hvor jeg virkelig føler at jeg er em flink mamma. Dager hvor de skryter i barnehagen, og han er høflig og flink her hjemme. Og vi har dager hvor jeg føler meg mislykket og utslitt og alene om alt. Sånn er det. Men vi klarer oss, og vi klarer oss bra.

Nå har jeg for første gang på mange måneder litt fri, men når man føler seg dausjuk, hjelper det lite. Dog, noe skal jeg gjøre. Jeg har tenkt å brodere dåpskjolen til Adrian. Kommer tilbake med det etterpå.

Ha en fin kveld og ros til alle mammaer der ute ♥

 

 

Bamsesykehus

Hei ♥

Jeg fikk en mail om noe jeg syns er veldig viktig. Aksjoner for å støtte Leger Uten Grenser. Jeg syns det viktig å bruke en blogg til mer enn nye møbler og klaging over trasse barn (selv om det snart kommer et innlegg om det og).

Lørdag 13. september arrangerer Medisinstudentenes Humanitæraksjon bamsesykehus på Youngstorget fra kl 12:00- 16:00. Dette har jeg deltatt på før, men ikke med Adrian. Dit kan barn ta med seg sine «syke» bamser og medisinstudentene der, som er bamseleger denne dagen, behandler de for «kosesjokk» og andre «hyggelige sykdommer». Det er flere avdelinger for bamsene og det er bøssebærere, kakesalg etc. Bamsesykehuset er helt gratis, men de samler inn penger ved siden av til en god sak.

I år støtter Leger Uten Grenser prosjekt for å forbedre mødre- og barnehelsen i Sierra Leone. Barnedødligheten i landet er verdens høyeste, 1 av 5 barn dør for de fyller fem år. I tillegg dør 1 av 8 kvinner som en direkte konsekvens av et svangerskap. LUG har vist store resultater, mødredødeligheten har sunket med hele 61%, så da støtter man noe som faktisk har en mening og vår støtte vil hjelpe. Etter jeg har mistet barn og fått barn, har jeg fått en ekstra følsom del av meg når det gjelder barn. Dette har nok de fleste mødre.

Jeg og Adrian skal dit, og håper mange av dere også tar turen ♥