1. og 2. november «feirer» store deler av verden «Dia de los Muertos» (De dødes dag). 1. november drar jeg på gravene. Graven til pappa og graven til Victoria. Jeg har ikke skrevet om dette enda, og jeg vet lange pauser er slitsomt, men noen ganger trenger jeg å samle hodet mitt litt. Alt deles med hele verden her i bloggverden og noen ganger har jeg nok med meg og sorgen min. Men nå har det gått noen dager.
Det som er merkelig er at på graven til pappa har jeg ikke like mye følelser. Jeg føler meg ikke nærmere han, jeg finner ingen trøst og det er ikke et personlig sted for meg. Men, graven til Victoria er noe helt annet. Kanskje er det fordi vi begravde henne der selv, bokstavlig talt, vi gravde igjen hullet (noe jeg syns var grotesk og jævlig og jeg fatter ikke hvorfor de ba oss om det). Kanskje er det fordi jeg får en forferdelig følelse i kroppen når jeg går, for jeg føler jeg går i fra en baby helt alene. Kanskje er det fordi jeg føler meg så dårlig for å ha gravlagt henne på en minnelund, selv om tre timer etter fødselen når presten kom inn og spurte, føltes det riktig. Eller kanskje er det fordi jeg vet (pga VG, ikke sykehuset) at hun ikke er gravlagt hel der, hun er strødd litt her og der for forskningensskyld, uten at vi visste det. Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg kjører ut dit, er det med en klump i magen. Jeg er ikke bare lei meg og trist, jeg strigråter. Jeg hikster. Hver gang. Noen tenker at det gjør man på graver, men ikke jeg. Jeg har aldri klart å se en grav som en tilknytning til noen.

Jeg stod der og grein, la ned blomster, forbannet meg over den jævla dårlige minnelunden vi har her, og vurderte å be om å få henne flyttet. De driter i den minnelunden, lar det gro igjen og har satt en benk rett over der hun ligger. Den flyttet jeg selvfølgelig. Jeg føler meg som en dårlig mor, en lat mor, som bare gravla henne der. Men vi tenkte det ville være det beste. Hun døde i magen, muligens dagen før fødsel, og da tenkte vi at en minnelund ville være det beste. Hun levde aldri utenfor magen og vi ville kanskje komme oss bedre igjennom det hvis ikke vi måtte dra og stelle en grav hver uke. For det presset hadde jeg følt. Ikke søren om mitt barn skulle ligge et sted det var gjengrodd og ikke tegn til at noen brøy seg. Men nå angrer jeg. Min lille jente, som var så lik Adrian, ligger der alene. Midt i alt. Uten noen til å passe på henne, med bare halve kroppen. Jeg syns det er jævlig. Rett og slett. Når jeg fikk vite at vi aldri fikk sjansen til å vente med begravelse, så de kunne forske ferdig og så gravlegge henne hel, føler jeg at alt er ødelagt. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gå. Jeg vet ikke hvor hun er. Ullevål sa resten av kroppen, hjerte og hjerne, ble strødd på minnelunden på Vestre Gravlund, men det tror jeg faktisk er ren løgn. Jeg tror de forsker, kremerer og kaster. Har aldri hørt om en egen ansatt på sykehuset som går og strør barnelik over minnelunder. Hadde i såfall vært utrolig mye aske over alt. De løy til meg før, og jeg tror de har gjort det igjen. Spiller det egentlig noen rolle? Hun er jo død uansett, men for meg gjør det det. Det er det eneste jeg sitter igjen med. Dette var mitt barn, og ingen skal gjøre noe med MITT barn, uten å konferere med meg først.

Det er mulig det er en kombinasjon av alt dette. Jeg føler skyld hver gang jeg drar dit. Jeg fulgte ikke bra nok med under graviditeten. Jeg pushet ikke på når sykehuset avfeide meg da jeg sa det var lite liv i magen. Jeg valgte minnelund og jeg fulgte ikke nøye nok med til å vite at de hadde forsket på henne, uten å gi beskjed. Jeg tror rett og slett sorg og skyldfølelse kommer over meg hver gang jeg nærmer meg det stedet og det tror jeg aldri vil forandre seg. Livet vårt har gått videre, og jeg har min kjære sønn, men dette kommer man aldri over. Hun hadde vært seks år neste måned. Det er seks år siden. Men tro meg, vi glemmer aldri. Og det stikker like mye hver gang noen kommer med en kommentar om det temaet. «Nå har dere jo kommet over det». Ikke fortell meg det, du, for det vet du ingenting om.

Blomster fra hagen og et lite lys for Victoria.

20151101_155638

Jeg måtte bare lufte dette litt. Det er sårt for meg. Men nå startet jeg denne bloggen fordi jeg var gravid med henne, så da skal det fullføres med henne også.

I disse dager har det også vært en del sykdom i familien og ting går ikke alltid som man ønsker. Merkelig hvordan det sies at man ikke får mer enn man kan tåle. Lurer på hvem som satt tålegrensa mi så jævla høyt? Vurderer å legge ned veto her nå, for jeg kjenner at grensa mi var nådd for mange år siden.

Men, problemet med å være mamma, er at disse tingene må legges til side. Adrian kan ikke få en kjip hverdag fordi mamma har det kjipt. Jeg har et ansvar og heldigvis er han den største trøst og glede, uten at han faktisk er klar over det selv. I morgen har vi fri og skal kose oss, bare jeg og lussekatten min.

Jeg kan forstå om dere syns dette er utrolig vinglete. Blogger om shopping, Adrian, døde barn og depresjon. Er ikke en rød tråd her noe sted, annet enn at dette er livet vårt. Det går så opp og ned, og for å komme seg gjennom, må man bare skifte fokus til tider.  Slik har vi det vel alle. Vi lever ikke for å innrede hjemmene våre, men for å unngå fullt mørke og depresjon, trenger man også de tingene. Jeg fikk kjeft for å være for materialistisk etter Victoria døde. Flere i familien mente jeg var så opptatt av fine ting etc., men ingen koblet det til Victoria. Ikke jeg heller, for jeg har jo alltid likt fine ting. Men jeg ser jo selv at det er en form for kompensasjon og en måte å få hjernen over på noe helt annet. Jeg tror det er sunt. Satans dyrt, men sunt. Vi trenger alle avbrekk som egentlig er meningsløse, for noen ganger må man bare leve i øyeblikket og fokusere på det som gjør deg glad der og da. Ikke på heltid, men som en måte å skifte fokuset vekk fra det negative den dagen.

Ha en fin kveld. Jeg skal ikke henge meg selv i boden, jeg har bare noen triste dager innimellom jeg og.

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

1 Comments

  1. Stine Lervik

    Gode Eline!
    Jeg gråter for deg når jeg leser dette, og kjenner smerten din, selv om jeg ikke er i nærheten av å klare å sette meg inn i din situasjon. Jeg tror kun de som har opplevd å miste ett barn vet hvor vondt det er og jeg blir både kvalm og uvel av tanken. Jeg synes du er tøff som er såpass ærlig, og jeg beundrer deg.
    Ha ei fin helg med Adrian så sender jeg en stor klem fra Trondheim i kveld
    Stine Lervik recently posted…Faens alopeciaMy Profile

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

CommentLuv badge

%d bloggere liker dette: