FRA JULEBORD TIL GRAVEN

Innholdsrik førjulstid. I helgen hadde vi «Jentenes julebord». Hu mor proppa seg full med antibiotika og tørket støv av skoene. Litt sliten og redusert, men det gikk fort over. Ingenting ikke litt vin, kombinert med antibiotika, ikke kan kurere.

Kveldens snapchat. Her ser dere effekten av 3 uker med trippelkur antibiotika:

 12398747_10156239764000315_1290389022_o

Så, fyllesyk og jævlig, bar det til jobb og så handling av julegaver. I år henger jeg så sinnsykt langt etter at det nesten er litt flaut. Jeg er den som kommer til å stå utenfor butikkene på julaften, sammen med alle mennene som ikke har fått med seg at det er jul, og hastekjøpe de siste gavene. Fail.

Men, vi kom oss ut i skogen og hugget juletre. Det gjør jeg og Adrian hvert år, så denne julen var intet unntak. Det ser jo ikke ut i måneskinn, men siden vi alltid feirer jul hos mamma, er det egentlig bare symbolsk at vi hugger og pynter et her.

I går fylte også mitt lille englebarn 6 år. Det er så mye på en gang. Jul, død, sykdom og feiring, alt på samme tid. Jeg var på graven hennes, tente lys og gråt…som vanlig. Lille barnet mitt, hele seks år skulle hun ha vært nå. Merkelig tanke og noe som markant setter en brems i meg og en demper på hele julestemningen.

Men, nå er det jul. Adrian kommer først. Nå er det røkelse, juletv og vi skal henge opp julestrømpen på peisen. Endelig har vi peis vi kan henge julestrømpen på!

Ha en strålende lille julaften, alle sammen.

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

JULEFORBEREDELSER & SHOPPING

Deilig med frihelg! Men frihelg, når man bare har det to ganger i måneden, blir også litt hektisk. Vi skal rekke alt vi ikke får gjort ellers i uken og helgene, og det blir litt farting. Vi dro på en liten shoppingrunde for å fylle opp garderoben til Adrian og kjøpe julegaver. Garderoben til Adrian spiser opp seg selv, har jeg følelsen av, for makan til påfyll der i gården har jeg ikke sett lignende til. Han vokser som ugress, og sliter ut klær i barnehagen, og med så mange «pynte-seg-dager» fremover, ser jeg at ingen dresser eller skjorter fra i fjor passer.

Nå har jo Kappahl endelig åpnet en helt egen Newbiebutikk på Lambertseter senter, så der var vi og tømte hyllene. Adrian tror jeg eier alt Newbie har produsert, for jeg elsker de klærne og de er ikke så dyre heller.

Fornøyd liten tass. Ser ut som han virkelig trodde han gjorde ett kupp.

20151121_110905

Men, når man har barn, må det prioriteres litt tid bare med dem også. Det er ikke hans feil at mamma jobber så mye at hun ikke har tid til andre ting, så vi møtte noen av søstrene mine og fetter og kusine, og hadde pepperkakebaking.
Og Adrian var veldig fornøyd med nytt antrekk for anledningen.

20151122_095246

Så koselig for barna, og ikke så koselig for meg som hadde en gutt, høy på sukker, bak i bilen som skrek alle julesanger høyt ut fra Skjetten til Drøbak.

 20151122_123721-001

Nå har jeg så smått startet på julekalender og fant et utrolig fint treoppheng i Oslo til gavene. Viser dere hele greia i morgen.

Ha en fin kveld!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

JULEFORBEREDELSER // DIY

I går hadde jeg bursdag, 26 år, og pusher 30 med stormskritt. Angsten tok meg litt, men så spiste jeg kake og så gikk det over for øyeblikket.

Nå nærmer det seg jul og jeg tenker hvert år at jeg vil dra ut julen lengst mulig. Jeg elsker å forberede, høre på julemusikk, lage julekaker og brenne røkelse. Jeg er jo borderline psykotisk når det kommer til høytider, men jeg syns det er viktig å ta vare på de få tradisjonene og høytidene vi faktisk feirer ordentlig her til lands.

Pynte til jul gjøre vi aldri før første søndag i advent, og juletreet skal tradisjonen tro, ikke pyntes før lille julaften. Men, mye annet kan startes på før. Da tanten min solgte mormor sitt barndomshjem på Ekeberg, fikk jeg en diger samling av norgesglass. Ekte norgesglass, ikke de nylagde som er overalt nå.

20151121_074312

Disse passer perfekt til å ha karameller, syltetøy og andre småkaker i. Jeg syns egentlig julekaker er utrolig tørt og kjedelig, men hvert år lager vi karameller, ristopper og kokosmakroner. Det går ned og er koselig å gi bort også.
Første prosjekt nå er karameller og vi har kjøpt søte etiketter til glassene på Kremmerhuset.

20151121_074257

Og dette er også veldig hyggelig å gjøre med barn.

20151121_074336

Vi skal bare ut og få tak i litt vintersko og klær først og så er det hjem og starte på julen.
Håper dere har hatt en fin uke, uten meg som alltid må nedprioritere blogg når det skjer så mye annet.

Kommer tilbake etterpå med innkjøp, samt informasjon om en knakende flott Give Away som kommer nå.

Ha en fin dag, så lenge.

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

FARSDAG ETTER SAMLIVSBRUDD

I dag er det farsdag. Alltid en litt trist dag, for min egen pappa døde når jeg var 17 år og jeg får ikke feiret med han. Men, Adrian har heldigvis pappaen sin og jeg syns det er viktig at han får feiret. Selv om faren til Adrian og jeg ikke er sammen, vil jeg ikke at Adrian skal gå glipp av noen feiringer, om han ikke er med den forelderen akkurat da. Han skal også få komme i barnehagen og si han har feiret pappa, og det skal aldri gå utover han på noen måte at hans foreldre ikke er sammen.
Heldigvis er vi begge enige om dette, så vi får til alle høytider og feiringer sammen.
Denne helgen er han hjemme med meg, men vi har avtalt at han skal møte pappaen sin etterpå og de skal på fisketur. Vi har ordnet gave og pakket lunsj til dem, og det første Adrian gjorde da han våknet, var å starte på marsipankaken til pappa. Selvfølgelig burde jeg ha ventet med å fortelle om bakingen til i dag morges, men siden jeg sa det i går, våknet Adrian litt over seks og var klar for baking.

Dypt konsentrert. Rot overalt. Men jeg var så trøtt, så klarte å se forbi kaoset bare fordi jeg egentlig sov.

20151108_084201-2

Nå lager han kort og gleder seg til å møte pappa. Fått på seg klær til og med.

Snapchat-281872804934334776

Jeg tror det er så viktig for barna at de ikke får mer konsekvenser av et samlivsbrudd enn det som er nødvendig. Selv om foreldrene hater hverandre, har barna aldri bedt om å ha det sånn og som foreldre har vi et ansvar hele veien, sammen eller ei. Vi prøver så godt vi kan, og Adrian gleder seg til å feire farsdagen med pappaen sin i dag.

Ha en strålende feiring, og gratulerer til alle pappaer der ute!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

HALLOWEEN // BILDER FRA GÅRSDAGEN

Adrian hadde en strålende kveld i går. Jeg var så redd for at folk ville bli irriterte når vi ringte på, de som ikke har barn selv, men alle var så hyggelige og absolutt alle hadde noe å gi barna. Heldigvis har tidene forandret seg litt og det har blitt mer akseptert. Skulle bare mangle når media og butikker innfører denne høytiden her til lands også, men samtidig kan man ikke kreve at andre forer våre barn. Vi ringte selvfølgelig bare på der det var lys, men jeg ble alikevel overasket over gjestfriheten og oppleggene folk hadde rundt utdeling til barna. Veldig, veldig hygggelig.
Det ble en så fin opplevelse for barna og det var så rørende å se de tasse bort og ringe på dørene mens de sa «Knask eller knep». Adrian fikk en full bøtte og la seg som en lykkelig mann.

Han var kledd ut som Frankenstein og prøvde å holde et seriøst og lobotomert utrykk hele kvelden.

IMG_20151031_163305

Ble nesten litt redd for han sjæl. Tenk å møte på dette i skogen på nattestid.

 20151031_170429

I dag er det «Dia de los Muertos» (De dødes dag), så etter jobb skal vi ta turen til graven til vår lille Victoria. Jeg skulle egentlig inn til graven til pappa også, men får se hva Adrian orker så sent på kvelden. Mulig vi må ta den til uka.
Får håpe de ikke har fjernet alt fra Minnelunden hun ligger på, siden sist, for det vet jeg Adrian syns er trist.

Håper dere alle hadde en fin Halloween.

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

HALLOWEEN & SMÅ BARN

I dag er det Halloween. Ja, Halloween er kommersielt. Ja, det er amerikansk. Ja, julebukk er koseligere. Men, nå har Halloween kommet for fullt til Norge og det er mange, veldig små barn, som gleder seg veldig mye. Jeg forstår at man blir forbanna når 15 år gamle gutter egger ned hus, men se an barna når du åpner døra. Adrian skal gå Halloween for første gang i kveld, og han gleder seg utrolig mye. Jeg har ikke prakket dette på han. Det kommer i butikker, snakkes om på tv og i barnehager. Du kan ikke unngå å la de se det. Når jeg ser gleden i øyene hans når han prøver kostymet for femte gang, gleden når han sover med bøtta han skal gå med og gleden over å banke på og motta godteri fra fremmede, ville jeg blitt utrolig lei meg om noen skulle frata han den gleden.

Husk at de små som ringer på hos dere, barnehagebarn, ikke er slemme, de mener ikke å ødelegge lørdagskvelden deres, de vil bare få denne ene dagen de også.

Jeg håper mitt, og andres, barn blir tatt godt i mot i kveld. Og de trenger ikke mengder med godteri, men vær så snill og smil i hvert fall. Det koster så lite. Ikke smell igjen døra på fireåringen min fordi dette er en tradisjon som irriterer deg. Husk at dette er barn. Små barn.

Håper dere alle får en fin kveld.

Kommer med bilder av kostyme og vandring etter jobb.

 

NY INVESTERING

Dere trodde kanskje musene ble skremt da jeg løp og skrek her? Da trodde dere feil. Det er så mange mus i kjelleren her at jeg får helt angst. Har hatt skadyrkontroll her, men de kan ikke gjøre stort før jeg har tømt kjelleren for mus ved hjelp av feller. Så nå tømmer jeg 8 feller i kjelleren, to ganger om dagen. Det er 16 jævla mus om dagen, og det er like ekkelt hver gang. Jeg syns det er grusomt, og det er enda verre når de har klart å bare feste en fot der. Jeg hater å drepe dyr, og jeg får meg ikke til å slå de ihjel, men jeg kan heller ikke la alle musene løpe rundt som krøplinger.

Nå håper jeg bare det begynner å tømme seg snart, så skadedyrfolka kan komme og sette ut gift og rense kjelleren. I går vurderte jeg å dra på hotell, for jeg har blitt så paraoid at jeg hører mus overalt. På natta hører jeg krafsing og bare venter på at det skal dette en ned i senga mi. Huff, får frysninger bare jeg skriver om det.

Men dette har nå resultert i at vi skal skaffe oss katt. Ikke for at den skal ta mus og dra de inn i huset, men for at den skal være her inne og gjøre at musene holder seg ute. Jeg er egentlig ikke noe kattemenneske og jeg er ekstremt allergisk, så er få katter jeg tåler. Selvfølgelig bare de helvetes dyre. Egentlig mener jeg at man skal ta katter fra kattepensjonat og de folk bare har gitt fra seg, men i og med at jeg er så allergisk, må jeg faktisk kjøpe en rasekatt.

Det er ikke bare på grunn av mus at jeg skaffer en katt. Jeg har vokst opp med hund og katt hele livet, og syns det er viktig for barn å lære om dyr og ha litt ansvar. Adrian har i det siste tatt opp flere ganger at han vil ha søsken. Jeg får så vondt av han, for jeg vil jo at han skal ha søsken, men jeg vil ikke få barn med hvem som helst. Han er nok litt ensom til tider, selv om han er mye sammen med venner og slikt, så da tror jeg dette også vil være bra for han. Han får litt ansvar, og noen å ta vare på og leke med. Ikke helt det samme som en lillebror, men jeg prøver da.

Han her var i hvert fall strålende fornøyd etter vi var og så på vår nye samboer i går.

IMG_20151024_112104

Vi har diskutert litt om navn. Katten er en Bengal og ligner litt på en vill tiger, så jeg syns den skulle hete Mufasa (Løvenes Konge), men Adrian syns Muy-Salsa ikke passet. Det er nemlig det han tror jeg sier. Jeg er helt enig at katten vår ikke kan hete Muy-Salsa, så vi ble begge enige om at noe litt enklere var greit. Simba var hans forslag, så det blir det. Selv om jeg i smug kommer til å kalle den Mufasa.

Nå skal vi dra og hente han, så da blir det spennende å se hvordan han passer inn her. Siden han er halv villkatt, kommer han sikkert til å herpe hele huset, men vi får oppdra så bra vi kan.

Kommer tilbake med Mufasa etterpå.
Ha en fin dag, så lenge!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

SMOKKESLUTT // MISSION ACCOMPLISHED

Adrian har brukt smokk om natten lenge, han er tross alt fire år. Han har ikke brukt den på dagtid, men hver natt og i bilen. Jeg hater den smokken. Man forstår ikke hva han sier med den og blir den borte, har det vært krise. Nå var det nok. Nå skulle den vekk.

Mam-Air

Vi startet for 10 dager siden. Han skulle få en gullstjerne hver dag han klarte seg uten, i ti dager. Dag 10, skulle han få velge seg noe på lekebutikken. Han er ikke utspekulert nok til å velge noe til mange tusen, så følte det var safe å si han kunne velge helt selv. Han slang også på at han ville ha en kake når han var ferdig, så det fikk han også med i potten.

20151011_152416

Det gikk overaskende bra. Han var med på nedtelling av dager og klistret en egen stjerne til seg selv hver morgen. Har faktisk ikke vært noe mas, bare første natt. Noen netter har han villet sove hos meg, for han har ment det har vært for vanskelig å sove på sitt rom uten, og da har jeg latt han gjøre det. Selv om han sover på tvers og jeg tviholder meg fast i sengekanten gjennom hele natten for å unngå å ende på gulvet, er det en liten pris å betale for å slippe den helvetes gummidriten han har tasset rundt med i fire år.

20151011_152429

Vi har prøvd tidligere også, men det har vært nekt. For at dette skulle funke nå, kastet jeg alle smokkene, slik at det ikke var mulig å gi seg. Han kverulerte litt første dagen, men jeg hadde jo ingen smokker tilgjengelig, så det måtte bare starte da.

Nå har han fått premien sin og det går strålende. Ikke mast om smokken èn eneste dag. Tror det at han så en belønning i horisonten, bidro mye. Da veier han jo for og i mot og ser at han virkelig får noe ut av å slutte.
Endelig ferdig med alle ekstra ting. Merker at jeg ikke har en baby lenger. Han er ikke avhengig av noe lenger og begynner å klare seg mer og mer på egenhånd. Ganske rart hvor fort det går. Plutselig er han voksen!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

HUSMORTIPS // LAVENDEL

Jeg er veldig fan av økologisk og minst mulig bruk av drit. Jeg blir litt skremt av alt vi får i oss og alt vi puster inn, men skal man tenke på det hele tiden, blir man gæren.
Jeg gjør da heller mitt for bruke det jeg kan av «rene» ting. Klær til Adrian i økologisk bomull, nesten all mat økologisk og lite tilsetninger i kremer, shampoer etc. Jeg har i tillegg MI allergi og er veldig sensitiv, og med fare for at Adrian arver min sensitive hud, prøver jeg å forebygge det jeg kan.

Adrian hadde kollik som liten. Gråt mye, sov lite. Jævla slitsomt. Jeg begynte da å bade han i økologisk lavendel (denne bruker jeg på han), smøre han med eco lavendel oil og det hadde en utrolig god effekt. Han sov bedre og ble roligere hvis han våknet på nettene. I hagen her har jeg jo plantet masse lavendel, og hver uke har jeg tatt inn en bunke til tørk.

20150917_200649

 Jeg tørker det på marmorplater foran peisen, men man kan også tørke på svak varme i ovnen.

 

20150917_200654

Det lukter himmelsk og det er bare å tørke litt, pakke inn i oppklippet sengetøy eller annet tynt stoff, og legge på soverom. Jeg har det på nattbordet til Adrian og i skapet på mitt soverom. Klærne lukter så deilig, det er økologisk og man sover bedre. Win win.

20150917_200822

Prøv det, særlig hvis dere har urolige småbarn!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

KEISERSNITT VS. «VANLIG» FØDSEL // BILDER

Jeg har gjennom mine år som blogger, fått mange spørsmål angående fødsler. Jeg har opplevd begge deler. Vaginal fødsel uten smertestillende og et akutt keisersnitt.

Jeg hører om mange som vil velge keisersnitt for å slippe smertene, men for meg er det utenkelig. Kanskje fordi jeg lå 26 timer i fødsel med Adrian før keisersnittet ble utført, så jeg fikk både smertene og keisersnittet, men foruten det ville jeg nok heller aldri ha valgt keisersnitt om jeg kunne.
Med Victoria ble jo ikke ting som planlagt. Jeg var på en 3D utralyd i uke 29+6, nesten 30 fullgåtte uker, og der så legen at det ikke var hjertelyd hos barnet mitt. Derfor ble jeg sendt rett på sykehus for å starte fødsel. Der fant de ut at jeg var livstruende syk med HELLP svangerskapsforgiftning, og de satt i gang alt de kunne for å få henne ut. Keisersnitt var ikke en mulighet, for da barnet er dødt, kan dette være farlig. Også fordi blodplatene mine sank og leveren sviktet. Heldigvis startet fødselen, og etter bare noen timer med pressrier, ble den lille jenta mi født, 22. desember 2009.
Fødselen var faktisk veldig bra. Jeg klarte ikke tenke på det da, for jeg var jo så i sjokk, men når jeg tenker tilbake var det veldig raskt, ingen komplikasjoner for meg akkurat rundt det og jeg kunne reise meg opp rett etterpå og holde barnet mitt. Selv om jeg var, og er i stor sorg, kan jeg se forbi det og se hvor enkel fødsel jeg hadde. Hun var selvfølgelig litt mindre enn barn som en fullgåtte til termin, men alle som har født ved at det verste er pressriene og det helvetet man har før man får presset barnet ut.

Etter et svangerskap med Adrian (som egentlig var helt jævlig for meg fordi jeg hadde en konstant frykt for at han skulle dø) så jeg frem til en enkel fødsel. Av erfaring visste jeg at så fort vannet var tatt, ville det ikke gå mange timene før jeg kunne begynne å presse. Med Adrian ble det ikke slik. De tok vannet og jeg lå et helt døgn med 3 cm åpning. Da det gikk over til 4, var jeg i fødsel og rie-helevtet startet. Jeg lå time etter time, nektet å ta smertestillende og bare ventet. Dette var rart. Det var ikke slik jeg husket det. Etter 20 timer ba de meg ta epidural. De mente det ville roe kroppen (i ettertid fikk jeg vite at de ville forberede meg på keisersnitt) Jeg var egentlig helt i mot dette, men jeg var så utslitt at jeg takket ja. Anestesilegen kom og satt 13 sprøyter i ryggen min. Det gikk ikke. Han traff nerver hver gang og måtte til slutt gi seg. Takk for den, liksom. Forberede meg på Nirvana og så bare stikker du. Jeg tenkte ikke mer over det da, følte meg bare snytt for en avlapping.
Da jeg kom til 8 cm åpning, kom pressriene. Jeg var utslitt. Jeg hadde ligget 26 timer og presset med smerter. Han kom ikke ut. Jeg kjente hodet hans, men så ble det borte. Slik holdt jeg på lenge. Fordi jeg hadde to spontanaborter bak meg og en dødfødsel, var rommet fullt av leger og jeg kunne ikke bevege meg fritt. Det var helt forferdelig. Jeg hadde så mange ledninger koblet inn i meg på hodet til Adrian, og jeg kunne ikke reise meg eller snu meg. Jeg skrek til legene at det var noe galt og de sjekket meg gang på gang. Det var utholdelige smerter, for de måtte ta hånda helt inn rundt hodet hans. Så kom det fire leger til løpende inn og sa jeg måtte ta keisersnitt. Jeg nektet. Jeg hadde jo ligget der i hundre år og hatt det helt jævlig, så ikke søren om de skulle komme inn på slutten og skjære i meg.
De sa hjerterytmen hans gikk ned, det måtte gjøres. Da tenkte både jeg og faren hans at han også kom til å dø, så det var bare å overgi seg. De løp med meg i sengen gjennom hele sykehuset. Ga meg en haug med piller jeg skulle tørrsvelge mens jeg ble dytta rundt i sengen i gangene der og det gjorde egentlig opplevelsen enda mer skremmende. Da de fikk meg på operasjonsbordet, startet den fantastiske prosessen med å sette spinalbedøvelse igjen. 5 nye runder. Han traff ikke. Da hadde de forsøkt 17 ganger. Dere skulle sett ryggen min etter det der. Så ut som jeg hadde blitt mishandlet av en traktor. Så kom overlegen på anestesi inn. Han prøvde 3 ganger, og til slutt gikk det. Trodde de. De startet å skjære og jeg kjente det meste. Jeg sa ifra, mens jeg gråt og tenkte at babyen min skulle dø, men de mente det bare var trykket jeg kjente. Så forklarte jeg at jeg kjente at hun holdt kniven på venstre side og skar skrått bortover. Da skjønte de at jeg kjente at de skar, og de økte dosen med smertestillende. Det var forferdelige smerter, men jeg turte ikke si noe mer, for jeg var så redd for at jeg skulle ødelegge og Adrian skulle dø. Til slutt dro de han ut, da hadde bedøvelsen begynte å virke og jeg kjente ikke lengre smerter. De sa han hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen og løp ut med han. Jeg lå bare på bordet og gråt og gråt. Faren hans satt rett utenfor og ante ikke hva som skjedde. Han var nok like redd som meg.
Så trillet de meg vekk. Jeg husker at jeg ropte gråtkvalt «Er han død?» og «Jeg vil ha han for det», men de beroliget meg og sa han levde, men pustet litt fort.
Jeg syns det var så fælt å bli trillet bort. Jeg fikk ikke de første minuttene med han. Ikke den første timen heller. Jeg måtte ligge på oppvåkning helt til jeg fikk følelsen igjen i beina. Til slutt klarte jeg ikke vente mer og løy og sa at jeg kjente begge beina. Da kom de inn med han. To timer gikk det. De lengste to timene i mitt liv.
Etter dette ble jeg liggende med kateter og klarte ikke reise meg. Keisersnittet hadde gått litt for fort, og noen feil ble gjort. Jeg har nå ingen følelse nederst i magen og har flere ganger slått meg der uten å merke det, for nervene er ødelagt. I seks uker skal du heller ikke løfte tungt, og det passer meg dårlig. Jeg er jo så utålmodig og vil fikse og ordne alt, så det var irriterende. I tillegg må bandasje byttes, du kan ikke ligge på magen og hvis noen av stiftene sprekker opp, må du tilbake. Det skjedde med meg. To sifter datt av og jeg måtte få på nye. Det er ganske vondt i seg selv og det å ta de av, er heller ikke så artig. Samtidig blir du også sittende igjen med ett arr. Jeg fikk også to ekstra arr på grunn av stiftene som løsnet. Mange vil si at det er en liten pris å betale for å få barn. Hundre prosent enig. Kunne hatt arr fra topp til tå, om det gjorde at jeg reddet barnet mitt. Men når du ligger i fødsel og er så nærme, er det veldig skuffende at det ender i keisersnitt. Jeg følte meg rett og slett ikke bra nok. Jeg var ikke flink nok kvinne, for jeg klarte ikke føde et barn. Den eneste oppgaven alle kvinner skal klare.

Nyfødt Adrian. 2475 gram.

Downloads-001

Jeg har fått beskjed om at jeg muligens må ha planlagt keisersnitt neste gang jeg får barn. For mange komplikasjoner og «uheldige» hendelser, som de kaller det, gjør at det er det tryggeste. Jeg vil helst slippe, men det viktigste er at barna overlever. Jeg ville selvfølgelig heller tatt keisersnitt med Vcitoria, hvis alternativet var det det ble, men den muligheten fikk jeg ikke. Og selvfølgelig ville jeg ikke risikert livet til Adrian og ikke tatt keisersnitt med han. Men å velge keisersnitt for å unngå smerter ved et normalt svangerskap, ville jeg aldri ha gjort. Tiden etter ødelegges mye ved keisersnitt, syns jeg i hvert fall, og det er en operasjon. Det er ikke den naturlige måten å få barn på og kroppen får ikke avsluttet fødselen slik den skal. Jeg hadde mange komplikasjoner, og mange har god erfaring med keisersnitt. Men som sagt, det er en operasjon og det vil man helst unngå.

Kamp-arret mitt. Baby number fire i magen, første utenfor, lagde mest spor av alle. Arret syns jo ikke til vanlig, men man ser det uten klær, selv om det er veldig blekt nå i forhold.

Snapchat--6797722548689708832

Valgte å vise èn side. Kan ikke blottlegge meg helt her på nettet. Men her dere hvor stiftene sprakk og arret er ikke like rett og pent som på andre siden.

Ha en fin kveld!

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C