DE DØDES DAG // MIN LILLE DATTER

1. og 2. november «feirer» store deler av verden «Dia de los Muertos» (De dødes dag). 1. november drar jeg på gravene. Graven til pappa og graven til Victoria. Jeg har ikke skrevet om dette enda, og jeg vet lange pauser er slitsomt, men noen ganger trenger jeg å samle hodet mitt litt. Alt deles med hele verden her i bloggverden og noen ganger har jeg nok med meg og sorgen min. Men nå har det gått noen dager.
Det som er merkelig er at på graven til pappa har jeg ikke like mye følelser. Jeg føler meg ikke nærmere han, jeg finner ingen trøst og det er ikke et personlig sted for meg. Men, graven til Victoria er noe helt annet. Kanskje er det fordi vi begravde henne der selv, bokstavlig talt, vi gravde igjen hullet (noe jeg syns var grotesk og jævlig og jeg fatter ikke hvorfor de ba oss om det). Kanskje er det fordi jeg får en forferdelig følelse i kroppen når jeg går, for jeg føler jeg går i fra en baby helt alene. Kanskje er det fordi jeg føler meg så dårlig for å ha gravlagt henne på en minnelund, selv om tre timer etter fødselen når presten kom inn og spurte, føltes det riktig. Eller kanskje er det fordi jeg vet (pga VG, ikke sykehuset) at hun ikke er gravlagt hel der, hun er strødd litt her og der for forskningensskyld, uten at vi visste det. Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg kjører ut dit, er det med en klump i magen. Jeg er ikke bare lei meg og trist, jeg strigråter. Jeg hikster. Hver gang. Noen tenker at det gjør man på graver, men ikke jeg. Jeg har aldri klart å se en grav som en tilknytning til noen.

Jeg stod der og grein, la ned blomster, forbannet meg over den jævla dårlige minnelunden vi har her, og vurderte å be om å få henne flyttet. De driter i den minnelunden, lar det gro igjen og har satt en benk rett over der hun ligger. Den flyttet jeg selvfølgelig. Jeg føler meg som en dårlig mor, en lat mor, som bare gravla henne der. Men vi tenkte det ville være det beste. Hun døde i magen, muligens dagen før fødsel, og da tenkte vi at en minnelund ville være det beste. Hun levde aldri utenfor magen og vi ville kanskje komme oss bedre igjennom det hvis ikke vi måtte dra og stelle en grav hver uke. For det presset hadde jeg følt. Ikke søren om mitt barn skulle ligge et sted det var gjengrodd og ikke tegn til at noen brøy seg. Men nå angrer jeg. Min lille jente, som var så lik Adrian, ligger der alene. Midt i alt. Uten noen til å passe på henne, med bare halve kroppen. Jeg syns det er jævlig. Rett og slett. Når jeg fikk vite at vi aldri fikk sjansen til å vente med begravelse, så de kunne forske ferdig og så gravlegge henne hel, føler jeg at alt er ødelagt. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gå. Jeg vet ikke hvor hun er. Ullevål sa resten av kroppen, hjerte og hjerne, ble strødd på minnelunden på Vestre Gravlund, men det tror jeg faktisk er ren løgn. Jeg tror de forsker, kremerer og kaster. Har aldri hørt om en egen ansatt på sykehuset som går og strør barnelik over minnelunder. Hadde i såfall vært utrolig mye aske over alt. De løy til meg før, og jeg tror de har gjort det igjen. Spiller det egentlig noen rolle? Hun er jo død uansett, men for meg gjør det det. Det er det eneste jeg sitter igjen med. Dette var mitt barn, og ingen skal gjøre noe med MITT barn, uten å konferere med meg først.

Det er mulig det er en kombinasjon av alt dette. Jeg føler skyld hver gang jeg drar dit. Jeg fulgte ikke bra nok med under graviditeten. Jeg pushet ikke på når sykehuset avfeide meg da jeg sa det var lite liv i magen. Jeg valgte minnelund og jeg fulgte ikke nøye nok med til å vite at de hadde forsket på henne, uten å gi beskjed. Jeg tror rett og slett sorg og skyldfølelse kommer over meg hver gang jeg nærmer meg det stedet og det tror jeg aldri vil forandre seg. Livet vårt har gått videre, og jeg har min kjære sønn, men dette kommer man aldri over. Hun hadde vært seks år neste måned. Det er seks år siden. Men tro meg, vi glemmer aldri. Og det stikker like mye hver gang noen kommer med en kommentar om det temaet. «Nå har dere jo kommet over det». Ikke fortell meg det, du, for det vet du ingenting om.

Blomster fra hagen og et lite lys for Victoria.

20151101_155638

Jeg måtte bare lufte dette litt. Det er sårt for meg. Men nå startet jeg denne bloggen fordi jeg var gravid med henne, så da skal det fullføres med henne også.

I disse dager har det også vært en del sykdom i familien og ting går ikke alltid som man ønsker. Merkelig hvordan det sies at man ikke får mer enn man kan tåle. Lurer på hvem som satt tålegrensa mi så jævla høyt? Vurderer å legge ned veto her nå, for jeg kjenner at grensa mi var nådd for mange år siden.

Men, problemet med å være mamma, er at disse tingene må legges til side. Adrian kan ikke få en kjip hverdag fordi mamma har det kjipt. Jeg har et ansvar og heldigvis er han den største trøst og glede, uten at han faktisk er klar over det selv. I morgen har vi fri og skal kose oss, bare jeg og lussekatten min.

Jeg kan forstå om dere syns dette er utrolig vinglete. Blogger om shopping, Adrian, døde barn og depresjon. Er ikke en rød tråd her noe sted, annet enn at dette er livet vårt. Det går så opp og ned, og for å komme seg gjennom, må man bare skifte fokus til tider.  Slik har vi det vel alle. Vi lever ikke for å innrede hjemmene våre, men for å unngå fullt mørke og depresjon, trenger man også de tingene. Jeg fikk kjeft for å være for materialistisk etter Victoria døde. Flere i familien mente jeg var så opptatt av fine ting etc., men ingen koblet det til Victoria. Ikke jeg heller, for jeg har jo alltid likt fine ting. Men jeg ser jo selv at det er en form for kompensasjon og en måte å få hjernen over på noe helt annet. Jeg tror det er sunt. Satans dyrt, men sunt. Vi trenger alle avbrekk som egentlig er meningsløse, for noen ganger må man bare leve i øyeblikket og fokusere på det som gjør deg glad der og da. Ikke på heltid, men som en måte å skifte fokuset vekk fra det negative den dagen.

Ha en fin kveld. Jeg skal ikke henge meg selv i boden, jeg har bare noen triste dager innimellom jeg og.

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

BABYEN MIN I HIMMELEN

…fyller fem år i dag. I dag er det fem år siden lille Victoria ble født. Jeg lå på sykhuset fra 21. desember til 1. nyttårsdag. Den verste julen i mitt liv, og en hendelse som har lagt et litt mørkt preg på julen siden. Jeg er jo så glad i julen, egentlig, men etter hun døde er julen fylt med mye tårer og ettertanke.

Jeg og Adrian dro på graven i dag, eller minnelunden. Etter jeg fant ut (via VG) at hjertet og hjernen hennes ble lagt på Vestre Gravlund, er det ikke helt det samme å dra til graven ved Frogn kirke, men det er der vi gravla henne og la den lille urnen ned i jorda. Jeg kan ikke gå på leting etter aske på alle mulige gravlunder og jeg må bare innse at jeg aldri kommer til å få vite helt hva de gjorde med henne.

Adrian förstår fortsatt ikke helt dette med en død storesøster, men han var trist på gravlunden og var veldig opptatt av å få legge på gransen og lykten selv. Det var tåkete og litt dystert der, så det hjalp ikke akkurat på tristheten rundt dette, men jeg holder fast ved å ta med Adrian dit, så han er den første til å kunne fortelle om andre barn snakker til han om dette.

20141222_141451

Lykt og krans. Håper bare de lar det ligge. Som jeg har sagt før, så angrer jeg hver dag på at vi ikke lagde en ordentlig grav til henne. Men der og da virket minnelund mest riktig fordi hun døde rett før fødsel, og aldri var levende utenfor magen. Vi tenkte også at det ville gjøre hele prosessen vanskeligere, altså å måtte dra til en grav hele tiden, men nå angrer jeg. Jeg håper bare Frogn kirke får opp en tavle med alle som ligger der, slik de har i Oslo, så det ikke virker som dette er de som er glemt.

20141222_141207

20141222_141228

Lille gutten min ♥

20141222_141232-kopi

Her hjemme fortsetter julen og Adrian skal ikke få en dårligere jul bare fordi mamamen hans er litt lei seg disse dagene. Han er det beste som har skjedd meg, og det vet han. Men viktig at han vet at lille storesøster er i himmelen og passer på han ♥

http___signatures.mylivesignature.com_54492_291_E633C3E071AC8DC73876C386324BF46C

Babyen min ble begravet uten hjerte og hjerne

Hei ♥

De siste dagene her har blitt litt annerledes enn planlagt.

Har dere fulgt med i VG angående saken om barneorganer som har blitt forsket på uten foreldrenes samtykke, så senere ikke blitt lagt tilbake?

Jeg fikk en dårlig følelse her om dagen da jeg først leste om dette, og startet ringerunden for å finne ut om dette kan ha skjedd med Victoria etter hennes obduksjon. Ingen svar å få, men til slutt ringte overlegen på Ullevål meg tilbake, som hadde foretatt obduksjonen på Victoria. Hun fortalte om hele obduksjonen, resultater og alt. Til slutt ble hun stille og så fortalte hun at Victoria ble begravet uten hjertet sitt og uten hjernen. Jeg fikk egentlig helt sjokk, hadde ikke trodd dette ville være sant, i hvert fall ikke uten at jeg fikk vite det. Dette er et lovbrudd. Hun var vår datter, og ingen kan gjøre noe før vi har godkjent det. Hun beklaget og sa det var en grov feil fra deres side, men det hjelper lite. Hun sa det som skjedde med oss (Hellp) ikke er så vanlig, så de ville forske på det. Jeg er fullstendig for forskning, for jeg vil ikke at dette skal skje med noen andre, men ikke uten mitt samtykke. Hun sa det gjerne tar en måned ekstra før man kan begrave barna når de må forske dypere på organene, men hadde jeg visst dette på forhånd, hadde jeg da ventet en måned ekstra for at hun skulle få blitt begravet hel.

Jeg sa jeg har brukt 4 år nå på å prøve å komme meg over dette, og så kommer det her frem. Ingen hadde tenkt å fortelle meg dette hvis ikke det var for at jeg ringte, og det er helt sinnsykt. Hvor er respekten for andres sorg og liv?! Det er greit at de ikke kan få følelser for alle små barn som kommer inn der, men husk at noen andre har det. Hun hadde to foreldre som ble knust da dette skjedde, og så å få denne beskjeden etter jeg selv har lett det frem, var knusende for meg. Så den graven vi selv gravde opp, og la vår lille jente i, inneholder bare skallet av kroppen. Hjerte og hjerne var mest sannsynig på minnelunden på Vestre Gravlund i Oslo, men følte ikke det var helt sikkert. Hun bekreftete det delvis. Beklaget seg flere ganger, på vegne av helsevesenet i Norge, men det holder ikke for meg. De beklager jo ikke hva de gjorde, de beklager at jeg fant det ut.

Forskning er viktig. Verden utvikler seg ikke uten. Men ingen skal få ta ut mitt barns hjerte og hjerne, uten å gi beskjed og så la meg gravlegge noe jeg tror er et helt, lite barn.

Dette var sjokkerende og trist for oss. Men hva skal man gjøre?! Samle alle andre det har skjedd med og gå til sak?! Vurderer det, men det hjelper meg jo ingenting. Det er for sent, for skaden er allerede skjedd. Håper de tenker seg om to ganger etter dette og husker at det er alltid noen der ute som sitter igjen med en sorg etter det lille mennesket de obduserer.

 

Engelen min er fire år i dag // Litt trist mamma

Hei ♥

I dag er min lille engel fire år gammel. For fire år siden ble hun født, to dager før julaften, på Fredrikstad sykehus. Verste julen i mitt liv, og har satt sine spor. Hverdagen går så fint som bare det, jeg har min elskede sønn og vi har en fint liv, men rundt jul og spesielt i dag, er det veldig trist. Lille, lille jenta mi som ikke klarte seg. Hun så helt lik ut som Adrian da han ble født og tror hun hadde vært en nydelig liten jente. Men, det er ikke noe vits å tenke på. Hun skal bare huskes og elskes som den lille stjernen på himmelen hun er. I morgen skal jeg og Adrian på graven hennes med lys og blomster, som vi har gjort hver bursdag. I dag ble det for sent for Adrian, for vi har vært på Plutti Pott og julegrøt med søstrene mine, så da må jeg prioritere det barnet jeg har her og heller ta han med når han er opplagt i morgen. Tenker på denne storesøsteren til Adrian hver dag, men det er en mening med alt og vi må bare leve videre, sorgen blir aldri borte, men det har jeg lært meg å leve med.

Fot- og håndavtrykkene hennes fra sykehuset ♥

Jul er jo veldig kjært for meg, dog det er også en trist tid på grunn av Victoria, men i år (som dere har skjønt) har det gått altfor fort. Ingen juleblogging, ingen pynting, ingenting!! Jeg har fokusert på lappen, bil, jobb og turer på sykehuset pga ryggen, så den har blitt litt glemt. Men, julen kommer uansett og i morgen skal jeg ut og kjøpe juletre. Juletreet skal jo eeegentlig ikke pyntes før lille julaften, så i morgen skal alt fikses. Vi skal ordne tre og pynte resten og få en kjempekoselig jul. Selve julaften feirer vi hos mamma, men drar hjem igjen hit litt tidlig og tar siste del her sammen med Remy og søsteren min. Så blir det litt av alt.

Vinner av armbånd annonserer jeg i morgen og det kommer mer. Alt rakk jeg ikke før jul, men alt skal ut og dere kan glede dere. Det har hengt seg opp litt her på bloggen, så alle dere som har kommentert på Give Awayen, men ikke ser kommentaren, jeg ser den her inne. 94 stykker har meldt seg på, og jeg har alle navnene og kommentarene her, så dere er like mye med og siden er sikkert opp og gå igjen snart.

Ha en fin bittelille julaften ♥

Dødfødsel

Hei ♥

Nå har det blitt mye oppstyr rundt hun bloggeren som hadde en dødfødsel. Det er så tungt å lese og jeg får så vondt av dem, jeg vet så godt hvordan den skuffelsen og sorgen er. Det er da jeg setter ekstra stor pris på det jeg har og da jeg tenker ekstra mye på hun vi har i himmelen. Slike ting skal ikke skje, men etter vi opplevde dette, har jeg skjønt at det skjer med fler av oss. Man får litt angst mot det å få barn. Neste gang jeg eventuelt blir gravid, blir det min femte graviditet! Fire graviditeter har jeg bak meg, men bare ett barn, det gjør at man føler oddsen går litt imot en. Jeg har i det siste tenkt mye på at jeg vil ha ett barn til, Adrian skal få søsken, men samtidig er jeg redd. Det som skjedde med oss, kan fint skje igjen, og ingen kan garantere det motsatte. Streng oppfølging hjelper, men det kan ikke forhindre det fullt og helt. Men, nå vet jeg også at det går, det har gått, selv om det nesten gikk galt med Adrian også, så da må man bare prøve igjen. Jeg vet hva jeg kan gå til, jeg vet hva det verste utfallet blir, og verre enn det har vært kan det ikke bli. 

I forbindelse med at jeg gjerne vil at Adrian skal få søsken, så skal jeg i et møte på Rikshospitalet i forkant. Jeg skal ikke føde på Fredrikstad igjen, og har avtalt med Riksen. Jeg trenger en plan. Noe å forholde meg til. Med to spontanabborter, en dødfødsel og et hastekeisersnitt som nesten gikk galt, vil jeg gjerne forebygge på alle mulige måter jeg selv kan og tror det vil bli mye mer betryggende neste gang jeg skal få barn. Dette er jo ikke snakk om at jeg skal ha barn igjen nå, men jeg vil at den dag snart skal komme, og da må jeg vite at noen hjelper og jeg føler meg veldig mye tryggere med flinke overleger som passer på meg.

Tankene mine går til de stakkars foreldrene som sitter igjen etter tapet av barnet deres, jeg ønsker dere alt det beste, og jeg holder ekstra godt rundt han lille mannen jeg har vært så heldig å endelig få ♥

Ha en flott kveld, alle sammen ♥